Måned: februar 2019

Vi hadde heldigvis lyttet til de riktige kildene da vi skulle bringe båt og mannskap inn i amerikansk sone. Det er egentlig bare tre alternativ:

1. Skaffe et skikkelig visum på ambassaden. Jeg hadde gjort det.
2. Allerede blitt klarert med ESTA inn i USA. Feks ved å fly via USA. Da kan man farte inn og ut i 90 dager med feks egen båt. Ketil hadde dette.
3. Ta offentlig transport inn i amerikansk sone med ESTA. Erling og Øyvind måtte ta denne varianten.

Det viste seg at fergen fra Tortola til St. John var nedlagt som følge av Irma og den eneste fergen gikk til St. Thomas. Derfra var det derimot uproblematisk og ta ferge tilbake til St. John. I løpet av 2-3 timer var Erling og Øyvind klarert inn i USA og ventet på oss i Cruz Bay på St. John. Ketil og jeg seilte dit og kunne klarere inn uten problemer.

Hvor vanskelig dette kunne blitt hvis vi ikke hadde gjort hjemmeleksen fant vi ut dagen etter for vi var innom Cruz Bay igjen for å handle. Da kom det en fortvilet familie og spurte Ketil om han kunne hjelpe. De hadde seilt inn i amerikansk sone med en tysker med ESTA om bord og fått beskjed om å komme seg ut igjen uten at noen hadde fortalt dem hva de skulle gjøre. Det var tårer og fortvilelse. Ketil snudde stemningen ved å fortelle dem at de bare trengte å seile til Road Harbour på Tortola, sende tyskeren på fergen til St. Thomas og møte ham der. Det løftet stemningen i den familien.

St. John har en stor marin nasjonalpark og vi la oss på nordsiden i det som heter Caneel Bay. I vår cruising guide står det at vi kan ankre, men det var blitt forbudt så vi la oss på en bøye. Her var det en liten flytebrygge midt i bukten hvor vi kunne betale avgift ved å putte penger i en konvolutt som på norske skogsveier.

Dagen etter stakk vi innom Cruz Bay igjen og handlet før vi banket oss mot vind og sjø på sørsiden av øya til Lameshur Bay. Her lå vi veldig vakkert til i ly bak en stor odde og helt uten svell. Bildet øverst er derfra. Etter en natt her lot vi det være opp til Øyvind or Erling hvor siste utehavnen skulle tilbringes og siden de ikke kunne tenke seg vi fant et vakrere sted enn dette ble vi en natt til. Dagen etter blir det seiling til St. Thomas hvor Øyvind og Erling skal hjem og båten skal en tur på slipp.

Seilte i en frisk medvind ned til Tortola og Road Town som er hovedstaden på BVI. Her er det brygger til store cruiseskip, men selve byen er ikke stor. Årsaken til at vi reiste hit var blant annet for å kjøpe mat. Her er det et stort supermarked noe det ikke er mange av i området.

Selve bukten bar fremdeles preg av Irma i 2017. Det må ha vært et katastrofalt syn her etter at den var ferdig med sine herjinger. Fremdeles var det også her masse båtvrak, men også mange båter som var i ferd med å bli bygget opp igjen. Havnen er en stor charterhavn med masse båter for utleie, men også mange som helt klart ikke var brukbare.

Synes det er rart at slike båter som den over ligger fremdeles ved en marina etter 1,5 år. Det må være en grunn til at de ikke flyttes. Kanskje det er jus.

Samtidig er byen en typisk karibisk by som er en blanding av nytt ganske kjedelig og gammelt med fine farger.

Overgangen fra BVI til USVI er ikke uproblematisk. USVI har amerikanske regler for visa og ESTA. Det fungerer slik at hvis man ikke har visa, kun ESTA, må en først reise inn i amerikansk sone med offentlig transport. Erling og Øyvind må ha en slik løsning. Vår plan var i seile til Sopers Hole og sende dem med ferge til neste øy som er amerikansk og heter St. John. Selv på internett ser dett korrekt ut, men det er visst feil. Fergeleiet er ødelagt og ruten nedlagt. De må derfor ta ferge til øya bortenfor som er St. Thomas og tilbake til St. John. Imens skal Ketil og jeg seile båten etter. Alt dette skjer i morgen. Vi krysser fingrene og håper det beste.

Så var vi sjekket inn i British Virgin Islands (BVI). Dette er for meg en ny fase i turen. Her er det korte avstander og mange fine bukter. Spanish Town var ikke noe blivende sted. Det var tydelig at vår ankring var litt uvanlig for da vi putret ut med jollen ble vi praiet av et par lokale som lurte på hvor dypt det var der vi hadde ankret. De trodde åpenbart ikke det var mulig for en normal seilbåt å ligge der. Men med kjølen oppe lå vi trygt og mye stillere enn de lenger ut.

Vi ruslet så videre nordover og så etter en fin bukt vi kunne bade i. Rundt første neset så vi en som var helt nydelig, men det var grunt både innseiling og i bukten. Igjen dro vi opp kjølen og snek oss inn mellom revene. Ankret på 2,5 meter dyp rett utenfor stranden. Bukten het Little Dix Bay. og her bygget de en diger fasjonabel resort.

Ketil og jeg tok en eksekusjon på stranden, men ble avvist av vaktmenn. Det viste seg at hele området var klart til å åpne to måneder etter at Irma traff i 2017, men etter det har de brukt snart to år på å bygge det opp igjen. Nå er planlagt åpning desember hvis da ikke søsteren til Irma kommer på besøk i mellomtiden.

Vi dro tilbake til båten og hadde det jo egentlig helt strålende der. Da kunne vi også nyte synet av stranden i perspektiv. Dagen etter hadde skipperen gleden av et skikkelig doprosjekt. Slikt hører båtlivet til, men skjer heldigvis sjeldent.

Etter at dette var unnagjort seilte vi videre nordover til en diger bukt på nordsiden av øya som heter Gorda Sound. Her var det også mange minner fra Irma. En yacht club var helt borte. Det samme var en 300 meter lang flytebrygge for superyachts. Men det bygges opp igjen og blir flott. Vi ankret på østsiden av bukta på 2,5 meter og dermed godt ute av vinden som dro godt over øya.

I morgen drar vi til Tortola.

St. Marteen/Martin er en av de øyene som fikk mest juling av Irma i 2017 og det bærer den fremdeles preg av. Spesielt på fransk side, men også her på Nederlansk hvor vi lå. Historien vil ha det til at da nederlenderne og franskmennene begynte diskusjonen om hvem som skulle ha øya ble de enige om at en deling var det mest siviliserte. Det ble da avtalt at en franskmann utstyrt med en flaske vin skulle starte fra nord og en nederlender utstyrt med en flaske gin (genever?) skulle starte fra sør og der de møttes skulle de dele. Årsaken til at franskmennene fikk mest var visst mer relatert til forskjellene i drikkevarer enn noe annet.

Uansett, øya er fremdeles delt og mens den franske er veldig fransk er den nederlandske mest engelsk eller amerikansk. Som nevnt fikk vi skvist båten inn på marinaen til Island Water World som er en diger båtutstyrsbutikk og det var jo praktisk.

Ellers var det mye vrak og byggevirksomhet.

Fuglen på bildet øverst var en kul liten fyr som åpenbart elsket å huske på fortøyningstauene om kvelden når det var stille på brygga. Særlig tauet på båten rett over syntes den hadde masse fin bevegelse så den satt der å husket opp og ned og så veldig fornøyd ut.

Det ble en del dager i Simpson Bay. Vi reiste inn på fredag kveld. På søndag reiste Sven og Arild hjem og to timer etterpå kom Erling og Øyvind. Kjekt med to leger ombord. Så på tirsdag kom Ketil og da hadde brakkesyken krøpet inn så vi kom oss ut ved siste broåpning og la oss i en bukt Cupcoy Bay nordvest på øya. På vei ut lå det noen kjekke båter. Seilbåten på dekket til denne anslo vi til ca 50 fot.

Ketil hadde med seg en del utstyr bland annet en ny joystick til baugpropellen som da kan avløse min hjemmelagde som har fungert strålende de siste ukene.

Dagen etter startet vi før det lysnet og seilte de rundt 80 NM over til British Virgin Gorda og la oss i Spanish Town. Med kjølen oppe snek vi oss inn på en grunne og kom oss ganske bra i ly av vinden som dro voldsomt i bukten. Her kunne vi sjekke inn, noe de er ganske nøye på her borte. I tillegg fikk vi tak i SIM kort slik at jeg blant annet kan oppdatere bloggen.

Ut av bukten på St. Kitts ble det motvind til vi fikk rundet pynten, men så hadde vi en kjapp og fin slør opp til St. Barth hvor vi la oss i hovedstaden Gustavia. Her er det svenske aner. Sverige fikk øya av franskmennene som takk for at de fikk tilgang til Gøteborg havn, men etter noen år kjøpte de den tilbake igjen, så nå er den fransk. Men med masse svenske navn blant annet hovedstaden.

Selve havnen var helt forferdelig med voldsomme svell. Vi bakket inn til en brygge, men det hev så voldsomt at vi bare kunne glemme landgangen og brukte jolla til å komme oss på land. Her ble vi bare en kjapp natt før vi flyttet oss opp på nordvestsiden av øya til bukten Anse De Colombier. Dette var et strålende sted og vi ble der i to netter. Her var det lagt ut bøyer for at ikke ankrene skulle rive opp bunnen. Det førte til at sjøgresset kom tilbake og dermed også havskillpaddene.

Det var også et fint sted å gå på tur. Det gikk en sti over åsryggen til bukten på baksiden Anse Des Flamandes, en nydelig strand og en liten landsby. Her fant vi også et lite vannhull.

Derfra gikk siste strekket over til St. Martin. Det var siste seilasen for Arild og Sven så da seilte vi så seint det går an. Det var bare 15 NM. Ble liggende på anker utenfor og vente på at broen inn til Simpson Bay skulle åpne, men til slutt kom vi inn og fikk skvist båten inn på en trang marinaplass med under 10 cm klaring mellom stolpene. Bra med fenderlist og aluminium. Nå blir det ny periode med nytt mannskap.

Vi seilte rundt sydspissen på Antigua og opp til Jolly Harbour. Fikk plass ved bryggen i en ganske trang havn, men gikk fint. Ble en fin kveld der og fikk fyllt opp med bryggevann slik at vi slapp å kjøre så mye watermaker.

Vi måtte også sjekke ut av landet. Det er veldig forskjellig hvor strenge immigrasjonsmyndighetene er på de forskjellige øyene. På Antigua er de veldig strenge så vi måte passe på at alt var i orden.

Dagen etter seilte vi ut og egentlig hadde vi tenkt oss direkte til St Barth, men da måtte vi stå opp så tidlig at mannskapet la ned veto og det ble en omvei via St. Kitts. Her ankret vi i bukten helt på syd. Dette er ikke noen god natthavn i østavind hvis du ikke kan komme langt nok inn, men med Fryd og kjølen oppe snek vi oss inn på grunna og la ut ankeret i ly av vind og sjø. Allikevel dro det en del over land, men vi lå fint.

På veien over hadde vi gleden av å nyte et resultat av russisk design som dere ser på forsiden. Smaken er som baken, men digert er det.

Arild og Sven kom som planlagt og genoaen var ferdig reparert så vi flyttet oss ut igjen i bukten ytterst i English Harbour. Der fant de ut det samme som forrige gjeng at dette var jo et strålende sted så da ble vi liggende der enda en natt. I mellomtiden hadde vi funnet ut at det var bedre å utforske Antigua og kanskje hoppe over St Nevis og eller St Kitts siden Antigua er en av de flotteste øyene i hele Karibien. Det er jo også spørsmålet om hvor rolig skal vi ta det kontra seile langt og mye. Ser ut til at dette blir rolig slik at vi kan nyte ankerplassene, badevannet og ta livet ganske med ro.

Dagen etter putret vi derfor østover til Nonsuch Bay. Navnet kommer visstnok fra den første seilskuten som seilte inn het Nonsuch. Hadde ikke følt meg trygg i en båt med det navnet. Innseilingen må ha vært ganske spennende før GPSen var oppfunnet, men nå er det helt greit. Kartet stemmer ikke helt med terrenget, men nært nok.

Først snek vi oss helt innerst til Clover Leaf Bay og hadde en stille kveld der på 2,5 m dyp, men det ble litt for sumpete så nå har vi flyttet oss ut på revet og ligger rett ved Green Island. Nydelig vær, men det ruller noen regnskurer forbi innimellom. De varer sjelden mer enn 5-10 min og etter ytterlige 20 min er vi tørre igjen så det er ikke noe å bry seg om. Surrealistisk og høre at det etter masse snø i Oslo nå er 5 varmegrader og sprutregn.

Etter å ha ligget alene på et rev ved Guadeloupe var overgangen stor da vi seilte inn til English Harbour på Antigua. Sist jeg var her i 2001 var denne havnen stille og fredelig, men mye var forandret siden den gang.

Vi la oss først på anker i utkanten av bukten. Her er det vakkert med fin strand og strandbar så det var noe for enhver smak. Sømmene på UV duken til genoaseilet hadde råtnet så det ble tatt av og levert til reparasjon.

Det var en masse digre seilbåter både i English Harbour og i Falmouth. Den over var definitivt en av de smekre. Ikke mange som har det forholdet mellom skroghøyde og rigg, og særlig ikke for en ketch.

Vi ble liggende her i to dager før vi flyttet oss inn til Nelson Dockyard og ble landfaste for første gang siden Rodney Bay.

Det var også innkomst for Atlantic Challenge. En rokonkurranse som gikk fra Tenerife til Antigua. Vi snakket med en av jentene på det lokale laget og hun fortalte at de hadde vært 4 ombord og rodd 2 av gangen. De rodde 2 timer, sov 1 time og et kvarter, spiste og gjorde seg klar til å overta igjen. Slik hadde de holdt på i 51 døgn. Tøffe greier.

Da var tiden kommet til at Christian, Per Christian og Hans Henrik måtte reise hjem. Nå har jeg en dag til bloggskriving og annet før Arild (svoger) og Sven kommer i morgen. Da seiler vi videre nordover.

Mannskap for hjemturen er derimot ganske så usikkert. Jeg håper jeg får seilt tilbake også, men det avhenger av at jeg får med meg mannskap jeg stoler på. Det er fremdeles tidlig, og hittil har alt ordnet seg etterhvert, så jeg satser på det går denne gangen også.

Vi hadde en ny rask og frisk seilas opp til Guadeloupe. For å sjekke inn i landet måtte vi dra innom Basse Terre og en liten trang marina på sydvest siden. Da vi kom inn der oppdaget vi at det kun var på bensinstasjonbrygga vi kunne ligge, men det var ikke særlig populært så vi snek oss ut igjen og la oss på anker på utsiden.

Etter å ha sjekket inn i landet og sjekket ut igjen seilte vi videre rett til Pigeon Island. Dette er et kjent dykkeområde med undervanns nasjonalpark anlagt av Cousteau. Men dessverre var det slutt på skipperens dykking for mange år siden etter en pneumatorax så det ble bare en stille kveld og natt i bukten. Dette er ganske langt nordvest på øya og planen var å seile opp til revene som ligger i den enormt store bukten som former nordsiden av hele øya.

Vi dro derfor videre tidlig neste morgen og putret i motvind på utsiden av revene opp til området som kalles Ilet A Fajou. Dette er en mangroveøy på innsiden av det store revet. Vi gikk inn fra vest over et område som var hvitt på Navionics kartet fordi det ikke var undersøkt. Men med kjølen oppe og en mann i baugen snek vi oss innover til det kun var 1,5 meter dyp og ankret der. Her lå vi ikke bare fint, men også helt alene.

På sjøen er det ofte stille, men det er sjelden man ligger et sted hvor det er fullkommen stillhet. Det var det i store deler av tiden vi lå der. Bortsett fra når flyene startet på flyplassen ikke så langt unna. Vi ble liggende her en ekstra dag og badet og koste oss.

Det gikk endel regnvær over bukten, stort sett tidlig om morgenen, men det dukket av og til opp ett også på dagtid.