Spiralen Industrier AS

I skrivende stund ligger Monica og jeg i Kiel og har hatt et lite familieråd om seiling og fremtid.

Fryd er en dame som fortjener og bli brukt og er perfekt for folk som vil på eventyr. Det som er beskrevet i denne bloggen var det eventyret jeg hadde behov for. Nå må jeg konsentrere meg om å passe på helsen og det er neppe fornuftig å planlegge nye omfattende ekspedisjoner.

Derfor er det mye bedre at Fryd blir overtatt av andre som har lyst til å ta henne med på eventyr, så Fryd blir lagt ut for salg når vi er tilbake fra ferie.

Men vi kommer ikke til å slutte å seile. Det blir en ny mye mindre båt som passer til småturer i Bohuslän og på norskekysten.

Så er den egentlige turen over.

Målsettingen med turen var å være lenge i båt, fortrinnsvis barbent, og invitere med venner og kjente på tur. Den målsettingen har blitt innfridd på en helt fantastisk måte.

I løpet av dette året har jeg vært om bord i drøyt 37 uker. I løpet av denne tiden har jeg tilbragt samlet kun 2 uker alene ombord. Totalt har 23 personer seilt ombord til sammen 88 uker hvilket betyr at jeg har hatt gjennomsnittlig 2,5 personer ombord i tillegg til meg. De fleste har vært ombord i 2 uker, men mange har også vært med både 2 og 3 ganger. Av de 23 er 14 familie og venner, 6 venners venner og 3 som var helt ukjente (hjemturen). Jeg synes dette er helt utrolige tall, langt over min forventning.

Starten i juni i fjor var iskald og det samme ble etterhvert hjemturen, men den lange perioden i midten har vært deilig og varm, med en endeløs rekke med sandstrender, bukter og varme deilige kvelder. Så det meste av turen har foregått som jeg håpet, barbent i shorts.

Tiden frem til jeg skulle seile tilbake fra Karibien ble booket opp av venner og kjente så det gikk i ett. Men jeg forstod tidlig at mannskap på tilbakeveien over Atlanteren ville bli et problem. De få seilvennene vi har var ganske opptatt på den tiden og dette var ikke strekningen å dra med ferske båtfolk på.

Jeg bestemte derfor at jeg måtte ta fremmede personer ombord og fant Jan, Lars og Geir gjennom Ocean Crew Link sin nettside. Det viste seg å fungere helt strålende. Hjemturen ble som forventet mangfoldig, med det meste av det havet kan by på, men med en god båt og erfarent mannskap gikk det egentlig helt greit.

Turen har gitt meg mye tid til å reflektere over verdiene som følger med seiling og gleden ved å være sammen med familie og venner. Noe av det flotteste med turen har vært å kunne oppleve alt det fine vi har opplevd sammen med venner. På tross av at Monica jobber fullt har hun greid å være med tilsammen 2 måneder i løpet av perioden og hele juli skal vi seile båten sammen fra Kiel til Norge. Det gleder jeg meg til.

Denne bloggen har vært veldig viktig. Jeg er egentlig ikke typen som er veldig aktiv i sosiale medier, men jeg forstod at for at folk skulle få en føling med hva dette er trengte de en slik referanse. Jeg startet allerede i 2017 og det var viktig for mange måtte beslutte å bli med før turen fra Frankrike i 2018 startet. Bloggen har blitt mye lest av mange. Den var også viktig for de tre ukjente som skulle fly til USVI og mønstre på en ukjent båt med en ukjent skipper for å seile over Atlanteren.

Også selve båten har vært en viktig årsak til at turen ble en suksess. Flere av de erfarne seilerne som har blitt med har sagt at båttypen var en attraksjon for dem og medvirkende til at de ble med.

For meg er Fryd en slags ”opplevelsesmaskin”. Den er velseilende, robust, trygg og veldig komfortabel. Den er stiv hvilket gjør den stabil i bølgene og det blir lettere å gjøre ting ombord på havet.  På hele turen var det bare to dager på hjemturen vi ikke laget ordentlig middag ombord p.g.a. været. Det er også kjekt at den tåler en trøkk når vi hele tiden seiler inn i ukjente havner med vind, strøm og tidevann på kryss og tvers.  Det er på ingen måte nødvendig å kunne løfte kjølen for å ta denne turen. Men når du først har muligheten så åpner det for ankringsplasser og seilruter som du ikke tør ellers.  Og det gir en trygghet for du vet at selv om du grunnstøter på en sandbanke med utgående tidevann så står du støtt til vannet kommer tilbake. Vi slapp den slags opplevelser, men fikk kjent på sannsynligheten ved et par anledninger.

Fryd er fullisolert og jeg hadde ikke tenkt på hvor fint det var også i varmen før en nabo i Portugal kom om bord. Det første han gjorde var å kjenne på taket i salongen og entusiastisk utbrøt, «kjenn det er helt kjølig». Selv brukte han aircondition for taket i salongen hans ble brennvarmt når solen stod på. Isolasjon virker som kjent begge veier og vi var ikke særlig plaget av varmen ombord.

Fryd skriker etter langturer, så hva blir neste tur? Jeg har lovet Monica at gjør noe annet neste år. Det blir sikkert noe seiling da også, men ikke noen langtur. Derimot i 2021 har jeg lyst på en tur til Lofoten. Vi får se om lysten og helsa holder.

Nå skal det blir godt å komme hjem til et hus som står stille og en bil som ikke bryr seg om tidevann, vind eller vær før vi reiser ned i juli og seiler båten det siste stykket hjem.

Takk for følget. Nå skal jeg kose meg med min Monica og da blir det kanskje ikke noe særlig med blogging.

Seile i Kiel kanalen er en annerledes opplevelse. Kanalen er stor og bred, men skipene du møter er også store. For oss var det ikke noe problem, men når de store møtes kan det være trangt og det er enkelte ventesoner for de største. Det går en masse ferger over kanalen som er eksperter på å beregne trafikken.

Rendsburg viste seg å være et veldig hyggelig bekjentskap. En koselig liten by med mange genuint gamle hus og en veldig fin gjestehavn. Det blåste friskt når vi kom inn så vi lirket oss inn på en beskyttet plass helt ytterst.

Så bar det ut på den siste leggen til Kiel. Vi ble liggende i over to timer å vente ved slusen ut. Det viste seg at det bare var en stor sluse som var i bruk så vi måtte vente til en passe stor båt skulle inn der. I mens kunne vi ligge på en ventebrygge så det var deilig å slippe og driver rundt i bukten mens vi ventet. Til slutt kom det en passe båt som vi kunne legge oss sammen med.

Vel ute av kanalen var det noen få mil opp til Laboe hvor marinaen vi hadde booket for måneden båten blir liggende i Kiel. Tysk politi patruljerte utenfor og de stoppet en tysk seiler som måtte følge dem inn mot land. Vet ikke om det var rutine eller noe de så etter. Men vi var glad vi ikke igjen ble stoppet nå når vi var så nærme bestemmelsesstedet.

Etter litt plunder i trang havn med frisk vind fikk vi lagt båten på rett plass og vi kunne spise en siste middag sammen. Denne gangen på en flott bortgjemt restaurant i Kiel Arild kjente fra før. Dagen etter, som er i dag, reiste Jørn og Arild med Stena til Gøteborg og jeg reiser i morgen til Oslo. Da er et nytt kapittel i turen ferdig. Jeg skal kjenne litt på dette før jeg beskriver det her.

Vi hadde en flott seiltur ned mot Elben og til Cuxhaven. Timet igjen tidevannet bra og hadde på slutten opp mot 3 knop medstrøm.

Cuxhaven var en hyggelig by med en stor marina og generelt veldig maritim. Hamburg er en av Europas største havner og trafikken på Elben er voldsom, men elven er bred og det er god plass. Det blåste en sur nordavind så etter en tur på et vertshus ble det en hastig gange tilbake til en varm båt.

Dagen etter gikk vi de siste 16 NM ned til innløpet av Kiel kanalen eller Nord-Ostsee-Kanal som den egentlig heter. Det var unnagjort på snaue to timer i en kraftig medstrøm. Her ble vi liggende utenfor å vente i bortimot en time før vi kom inn i selve slusen. Der var det små flytebrygger langs kanten så selve slusingen var helt uproblematisk.

Snart var vi inne i kanalen og putret glad på vei mens vaffeljernet jobbet iherdig. I dag blir det drøyt halve kanalen til Rendsburg, ca 30 NM fra slusen.

For oss som har lest Sandenes Gåte var det å seile på innsiden av de Frisiske øyene en spesiell opplevelse. Igjen var det ingen ulempe med kjøl som kunne løftes for å si det mildt, men stort sett hadde vi mer vann enn vi fryktet. Men noen steder var det ganske lite og da var vi gjerne langt inne i en sandbukt som var usynlig for alt foregår under vann og da var det greit å kunne kjøre opp kjølen og la det stå til. Det kan bli ganske friskt når vind møter strøm over grunt vann.

• 

Vi seilte inn til Norderney. Dette er en av øyene i beltet av Frisiske øyer som former nordkysten på denne delen av Tyskland. En vakker og velstelt øy med en fin havn. Her var det tydeligvis nok penger for alt var veldig skikkelig selv til å være tysk.

Men blåste gjorde det. Her er det ikke mye å gjemme seg bak bortsett fra tyske puber så vi flyktet dit.

Så ble det kanaltur. Vi hadde egentlig tenkt en to dagers reise med 41 broåpninger, men etterhvert fant vi ut at det var nok med halvparten. Vi hadde medvind hele tiden og oppholdsvær helt til vi fikk et voldsomt regnvær med kuling helt på slutten. Da var vi nesten kommet til Lauwersoog som var bestemmelsesstedet.

Siden vi hadde ganske kraftig medvind måtte vi litt hastig gjennom broene og da vi plutselig kom til en som sendte ned en kurv i en fiskestang og forlangte 3,50 måtte jeg bare si beklager så mye. Ingen tid til betaling. Til gjengjeld fikk vi en stor mengde hollandske gloser som vi ikke forstod, men ikke var i tvil om hva dreide seg om. Etter dette var vi bedre forberedt og fikk gjort opp for oss i de videre broene. Men de aller fleste var gratis og bare slapp oss gjennom.

Dette var en morsom avveksling fra bølger og seiling. Kanalen var bred og fin. Vi fant en form hvor Arild var radiooperatør og snakket med broene, Jørn fant ut hvilken vei vi skulle i virvaret av kanaler og veikryss, mens jeg kjørte båt. Etterhvert hengte vi oss på et par andre seilbåter som skulle samme vei.

På slutten kom vi over et område hvor det neppe var mer en 1,5m vann. Greit for Fryd, men de fleste andre ville fått problemer. Så kom vi gjennom siste sluse rett før de stengte og kunne legge til i gjestehavnen på utsiden.

Vi trosset drittværet og forsøkte oss på restauranten på brygga, men den var stengt så da slo Arild til med torskemiddag. Sannsynligvis et mye bedre måltid enn vi ville fått på restauranten. Fint å ha godt med proviant ombord.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Da vi ankom Ijmuiden begynte en kystvaktbåt og bli litt nærgående. Etter en stund kom det en kjapp RIB opp på siden av oss og to mann hoppet ombord. Jeg hadde hørt at nederlandsk kystvakt kunne være ganske pirkete så jeg hadde gjemt på kvitteringer for diesel og ikke falt for fristelsen til å tanke tax free.

De undersøkte alle papirer meget grundig og gjennomsøkte båten. De forlangte til og med at jeg skulle skru av et panel inne i et skap som var en inspeksjonsluke til skrogsiden. De ble med helt inn til gjestehavna i Ijmuiden, men vi hadde alt i orden og til slutt dro de av sted igjen.

Også Ijmuiden ble en kort affære. Gjestehavnen var milevis unna byen og vi nøyde oss med en øl og en hamburger på marinaen. For dagen etter var det igjen av gårde kl 06.00.

Vi timet tidevannet perfekt og greide å få medstrøm hele veien på det som ble nesten 65 NM. Til tider hadde vi over 9 knop over grunn så det hadde ikke vært moro med motstrøm. Etter at vi kom på innsiden av Den Helder tok vi noen snarveier over noen sandbanker med kjølen oppe og ganske høyt vann som sparte oss for ganske mye.

Til slutt kom vi inn mot slusen i Harlingen og jeg fikk forsøkt min første sluse. Da slusevakten forstod at vi kunne løfte kjølen sendte han oss rett inn i en liten sluse på siden som passet perfekt til oss så vi var gjennom på noen minutter. Jeg bommet litt på gjestehavnen og gikk gjennom en bro for mye, men fant en ledig brygge på et verft som var stengt og har ligger vi nå.

Jeg hadde greid å miste den håndholdte VHF radioen overbord. Ting skjer bare av og til, og siden slaven på pidestallen også var ødelagt trengte vi en VHF vi kunne bruke i cockpiten. Jeg fant en Raymarine person i Harlingen som hadde en bærbar VHF og han tilbød seg å komme ombord med den selv om det var lørdag ettermiddag. Billig var den også, så nå har vi ekstra radio til alle broene vi skal gjennom på vår vei til Delfzijl.

Det er deilig å ligge i en kanal. Da kan vi kaste ullundertøyet. Da jeg vrengte mitt fant jeg ut hvor all min stolte karibiske brunfarge var blitt av. Slik er det å komme tilbake i nordområdene, men det er koselig å være på vei hjem.

Nå har vi seilt raskt og langt, så nå skal vi slappe av og putre rolig gjennom hollandske byer og kanaler noen dager.

I dette området er det tidevannet som styrer tiden så da vi skulle seile de ca 85 NM fra Dover til Zeebrugge ble det avgang 8.30 som var behagelig sent for oss. Siden tidevannet snur hver 6 time og vi skal gå ca 12 timer må vi bestemme oss for hvor og når vi skal ha mot- og medstrøm.

Vi planla det slik at vi fikk mot/sidestrøm de første 4 timene over kanalen. Dette er en av verdens mest trafikkerte områder og separasjonssonene skal krysses mest mulig vinkelrett. I tillegg går det en masse ferger på kryss og tvers. Her er AIS helt fantastisk. Med den kan vi se hvor fort hver båt går og den gir automatisk tid og avstand til når vi kommer nærmest. I tillegg har de andre samme informasjon om oss. På den måten forløper alt i fred og fordragelighet uten noen form for stress. Fantastisk.

Etter å ha krysset kanalen snudde strømmen akkurat som bestilt og vi feide oppover i mellom 8-9 knop. Så rett før 21.00 stod vi inn innløpet til Zeebrugge som er en helt enorm kommersiell havn. Innerst langt innenfor de forskjellige moloene fant vi en langsmal, men stor lystbåthavn og innerst i den stod det en hyggelig Belgier og ventet på oss. Han vár veldig hyggelig, men også voldsomt pratesyk, så da vi gjorde den feilen og gi ham en øl var det ikke før vi selv gikk fra båten for å finne en pub at han motvillig tuslet i land han også.

Det var to porter mellom marinaen og byen og da vi skulle tilbake etter en hyggelig tur på puben virket ikke koden til den ytre porten. Da måtte skipperen ta ansvar og klatre over gjerdet. Heldigvis virket koden på den indre porten for den hadde vært verre å komme over.

Så det vi fikk se av byen Zeebrugge var 100 meter brygge og en pub.

Dagen etter, som er i dag, la vi igjen ut ved 6 tiden og stevner nå videre nordover. Vi hadde glemt at vi hadde stilt klokkene til norsk tid, men da den ringte i dag morges kjente vi godt at det var blitt en time tidligere. Igjen skinner solen, vi har litt vestavind så vi har seilene oppe, men går for motor. Så for vi se om vi gidder å dra helt til Ijmuiden, nye 85 NM. Fordelen med det er at vi kan ta det roligere fra i morgen.

I Lymington var det både seilmaker og Volvo Penta delelager så jeg benyttet sjansen til litt fiksing. Jeg fikk kjøpt nytt storseilskjøte og ny line til rullegenoaen med nye blokker langs rekken så nå glir den som smør. I tillegg fikk jeg inspirasjon til å gå løs på prosjekt girhåndtak som plutselig gjorde at jeg mistet kontroll på motoren ved tillegging på Flores. Delelageret hadde hele mekanismen og et nytt nydelig rustfritt stålhåndtak. Da jeg ble alene kastet jeg meg over dette så da Jørn og Arild ankom senere på dagen lurte de nok på om det ble noen tur slik båten så ut. Men noen timer senere var alt på stell igjen og mekanismen til girhendelen skiftet.

Dagen etter la vi ut grytidlig på lavvann mot Brighton. Gikk på insiden av Isle og Wight i stille vær med en strålende medstrøm som holdt seg som planlagt hele veien opp til Brighton. Der gikk vi en lang tur inn til byen og jeg tok en masse bilder, men jeg hadde glemt å sette inn minnekortet så det var ganske bortkastet. Det ble derfor bare noen trøtte marinabilder jeg tok med telefonen.

Dagen etter hadde vi igjen en tidlig start og denne gang til Dover. Vi var heldige og fikk plass i «Tidal Harbour Marina». Her er vi eneste gjestebåt. Fordelen er at vi er utenfor «locken» så i morgen kan vi reise når det passer oss uavhengig av tidevannet. Da skal vi over kanalen mot Calais og videre oppover kysten mot Zeebrugge. Det blir ikke riktig så tidlig i morgen, igjen pga tidevannet, så da rekker vi frokost før vi legger ut for en gangs skyld.

Vi var en spasertur inn i byen og opp til borgen. Da Monica og jeg var her for 2 år siden hadde vi med oss Dennis. Vaktene satt ikke noen særlig pris på hunder der oppe så jeg tenkte at denne gangen var det håp om å komme inn å se. Men det viste seg at vi var for sent ute, men den så jo fin ut nedenfra denne gangen også. En fin trimmetur opp er det uansett.

Vi fikk rolige forhold mot slutten av turen. Det var litt som om vinden hadde gitt opp eller kanskje syntes vi hadde fått nok. uansett ble det slør og mye motor. Vi hadde nesten 5 døgn på motor mot slutten. Da er det deilig med Fryds romslige dieseltanker på 700 ltr. De kom meget godt med.

Midt i Solent ble vi stoppet av Border Control. Tre alvorlige menn bordet båten og mens en spurte ut meg om alt mulig og sjekket papirer stupte to andre ned i undersøkte innholdet. Det var kaldt med 7 grader i vannet og 10 i luften. Vi fyrte godt og de hadde tørrdrakter på seg så de var ganske røde i ansiktene da de kom opp igjen. Men vi hadde alt i orden, hadde til og med Q-flagget heist så det hele forgikk i fred og fordragelighet.

Så fortsatte vi til utgangen av The Needles Channel. Her hadde vi booket møte med et tidsvann som skulle være Slack Water, men vi kom for tidlig. Med en ankerdram vinkende i det fjerne presset vi oss oppover mot en på det meste 3 knop tidsvannstrøm. Men opp kom vi og bryggeplassen vi hadde booket i Yacht Haven lå klar så da var det bare å feire. Da ble det «siste natt med gjengen» på marinaens veldig gode restaurant hvor vi fikk grått oss til et bord. Det var lørdag kveld og mange seiler tydeligvis ned hit fra Southampton i helgen. Bra vi hadde booket marinaen.

• 

Så var den lengste og mest utfordrende delen av reisen over. I dag reiste Jan og i morgen reiser Lars og Geir. I morgen kommer også Jørn og Arild som skal være med på siste etappen til Kiel.

Denne Atlanterhav kryssingen har jeg vært spent på siden begynnelsen av året. Jeg visste den kunne være utfordrende, og at start rundt 20 april kunne være i tidligste laget. Jeg hadde heller ikke mannskap så jeg gikk ut å inviterte fremmede mennesker ombord. Men dette var skikkelige mennesker og erfarne seilere og vi holdt en fin tone ombord selv når alle var slitne og trette. De var også veldig flinke til å ta vare på båten og forutse hva som kunne gå galt slik at vi lå i forkant av problemene som alltid oppstår på slike overfarter. Dette gjorde at min jobb som skipper ble mye mindre utfordrende enn om jeg hadde hatt et mindre erfarent mannskap. De var helt strålende og jeg er veldig takknemlig for den innsatsen de gjorde. Samtidig tror jeg dette ble en flott og uforglemmelig tur for dem også. Akkurat slik jeg håpet.

Det starte ikke så bra. Den første værmeldingen vi kjøpte fra Command Weather startet med følgende melding: «The weather pattern will be very difficult and there are no good way to head towards the Azores to start. Looks like your only option is to head for Bermuda or to sit tight in the Caribbean for more favorable pattern….» og litt lenger ned «you may have to wait for quite some time». Ikke akkurat det vi håpet på. Vi hadde et krigsråd ombord og siden værmeldingen var frisk, men ikke farlig bestemte vi oss for å seile.

Vi fikk en del frisk vind og en del stille, men ikke mer enn vi og båten tålte. Med en dårligere båt hadde vi kanskje vurdert det annerledes, men vi visste Fryd tålte en trøkk og alle var innstilt på å komme i gang. i det hele tatt var mannskapet med for å oppleve den helt spesielle følelsen det er å seile i dagevis på havet. Denne nesten mediterende rutinen med lesing, prating, matlaging og seiling. Vi gikk våre 2×3 timers vakter i døgnet og alle deltok i arbeidet som ellers skulle gjøres. Ingen forsøkte å gjemme seg, alle tok ansvar. Det kunne ikke vært bedre.

Vi seilte 3923 NM på 28 døgn i sjøen. Med de to dagene på Azorene brukte vi nøyaktig 1 måned på turen. Vi gikk 277 timer for motor , mye i sakte fart så vi brant ca 800 liter diesel. Det gikk med ca 1200 liter ferskvann. Vi så vind opp i 55 knop og vi hadde mye sjø over dekk. Vi ble kastet ned i bølgedaler og så enorme bølger bryte bakfra, men vi hadde så fint driv i båten at ingen bølger greide å bryte inn i cockpiten bakfra. Alt vi fikk over oss kom fra siden og forfra. Men der fikk vi endel…..

Vi fikk alle veldig stor respekt for båten og ble veldig trygge på at den ville bringe oss trygt frem. Den oppførte seg enormt solid og viste ingen svakhet overhode. De som er skeptisk til stabiliteten til en OVNI burde vært med når vi ble kastet ned av en bølge så vannet stod over vinduene i salongen. Det var ingen tvil om at den skulle rette seg opp å fortsette videre. Vi kjente det på måten den oppførte seg på. Den er veldig stiv.

Vi har en kraftig hydraulisk autopilot ombord og den fungerte prikkfritt hele veien. Den bruker en del strøm, men med generator var det ikke noe problem. Også vindgeneratoren gjorde en flott jobb i det som ofte var kraftig mot- eller sidevind og dekket store deler av strømbehovet.

Så nå ligger vi her i fred og ro. Båten er vasket og er klar for det Jørn og Arild kaller sjarmøretappen til Kiel.