Vi fikk rolige forhold mot slutten av turen. Det var litt som om vinden hadde gitt opp eller kanskje syntes vi hadde fått nok. uansett ble det slør og mye motor. Vi hadde nesten 5 døgn på motor mot slutten. Da er det deilig med Fryds romslige dieseltanker på 700 ltr. De kom meget godt med.
Midt i Solent ble vi stoppet av Border Control. Tre alvorlige menn bordet båten og mens en spurte ut meg om alt mulig og sjekket papirer stupte to andre ned i undersøkte innholdet. Det var kaldt med 7 grader i vannet og 10 i luften. Vi fyrte godt og de hadde tørrdrakter på seg så de var ganske røde i ansiktene da de kom opp igjen. Men vi hadde alt i orden, hadde til og med Q-flagget heist så det hele forgikk i fred og fordragelighet.
Så fortsatte vi til utgangen av The Needles Channel. Her hadde vi booket møte med et tidsvann som skulle være Slack Water, men vi kom for tidlig. Med en ankerdram vinkende i det fjerne presset vi oss oppover mot en på det meste 3 knop tidsvannstrøm. Men opp kom vi og bryggeplassen vi hadde booket i Yacht Haven lå klar så da var det bare å feire. Da ble det «siste natt med gjengen» på marinaens veldig gode restaurant hvor vi fikk grått oss til et bord. Det var lørdag kveld og mange seiler tydeligvis ned hit fra Southampton i helgen. Bra vi hadde booket marinaen.
Så var den lengste og mest utfordrende delen av reisen over. I dag reiste Jan og i morgen reiser Lars og Geir. I morgen kommer også Jørn og Arild som skal være med på siste etappen til Kiel.
Denne Atlanterhav kryssingen har jeg vært spent på siden begynnelsen av året. Jeg visste den kunne være utfordrende, og at start rundt 20 april kunne være i tidligste laget. Jeg hadde heller ikke mannskap så jeg gikk ut å inviterte fremmede mennesker ombord. Men dette var skikkelige mennesker og erfarne seilere og vi holdt en fin tone ombord selv når alle var slitne og trette. De var også veldig flinke til å ta vare på båten og forutse hva som kunne gå galt slik at vi lå i forkant av problemene som alltid oppstår på slike overfarter. Dette gjorde at min jobb som skipper ble mye mindre utfordrende enn om jeg hadde hatt et mindre erfarent mannskap. De var helt strålende og jeg er veldig takknemlig for den innsatsen de gjorde. Samtidig tror jeg dette ble en flott og uforglemmelig tur for dem også. Akkurat slik jeg håpet.
Det starte ikke så bra. Den første værmeldingen vi kjøpte fra Command Weather startet med følgende melding: «The weather pattern will be very difficult and there are no good way to head towards the Azores to start. Looks like your only option is to head for Bermuda or to sit tight in the Caribbean for more favorable pattern….» og litt lenger ned «you may have to wait for quite some time». Ikke akkurat det vi håpet på. Vi hadde et krigsråd ombord og siden værmeldingen var frisk, men ikke farlig bestemte vi oss for å seile.
Vi fikk en del frisk vind og en del stille, men ikke mer enn vi og båten tålte. Med en dårligere båt hadde vi kanskje vurdert det annerledes, men vi visste Fryd tålte en trøkk og alle var innstilt på å komme i gang. i det hele tatt var mannskapet med for å oppleve den helt spesielle følelsen det er å seile i dagevis på havet. Denne nesten mediterende rutinen med lesing, prating, matlaging og seiling. Vi gikk våre 2×3 timers vakter i døgnet og alle deltok i arbeidet som ellers skulle gjøres. Ingen forsøkte å gjemme seg, alle tok ansvar. Det kunne ikke vært bedre.
Vi seilte 3923 NM på 28 døgn i sjøen. Med de to dagene på Azorene brukte vi nøyaktig 1 måned på turen. Vi gikk 277 timer for motor , mye i sakte fart så vi brant ca 800 liter diesel. Det gikk med ca 1200 liter ferskvann. Vi så vind opp i 55 knop og vi hadde mye sjø over dekk. Vi ble kastet ned i bølgedaler og så enorme bølger bryte bakfra, men vi hadde så fint driv i båten at ingen bølger greide å bryte inn i cockpiten bakfra. Alt vi fikk over oss kom fra siden og forfra. Men der fikk vi endel…..
Vi fikk alle veldig stor respekt for båten og ble veldig trygge på at den ville bringe oss trygt frem. Den oppførte seg enormt solid og viste ingen svakhet overhode. De som er skeptisk til stabiliteten til en OVNI burde vært med når vi ble kastet ned av en bølge så vannet stod over vinduene i salongen. Det var ingen tvil om at den skulle rette seg opp å fortsette videre. Vi kjente det på måten den oppførte seg på. Den er veldig stiv.
Vi har en kraftig hydraulisk autopilot ombord og den fungerte prikkfritt hele veien. Den bruker en del strøm, men med generator var det ikke noe problem. Også vindgeneratoren gjorde en flott jobb i det som ofte var kraftig mot- eller sidevind og dekket store deler av strømbehovet.
Så nå ligger vi her i fred og ro. Båten er vasket og er klar for det Jørn og Arild kaller sjarmøretappen til Kiel.
